Mitt masterprosjekt handler om stedsutvikling og folkevekst knyttet til hjemstedet mitt Ellingsøy. Etter den høye bompengeavgiften ved tunellforbindelsen til Ålesund bortfalt i 2009, har det vært økende tilvekst av mennesker til øya. Jeg ønsket å se på hvordan folkevekst påvirker et steds identitet og forholdet mellom menneskene som bor der. For meg er det viktig å ivareta noe av det som kjennetegner Ellingsøya mest. Det er opp i mot 90 løer som i dag står uten sin opprinnelige funksjon. Forlatt av dyr, fôr og redskap er de trua, både av utbygging og naturkreftene. For å bevare løene vil jeg tilføre en ny bruk. Den skal synliggjøre og ivareta kulturminnene, skape relasjoner mellom mennesker og være en historiefortellinger for samtiden.

 “Tilhørighet er en dyp følelse det tar tid å utvikle. Når den først oppstår, varer den. Om den gjelder forholdet til steder eller mennesker, er den nøysom. Det er nok at alt er som før. Tilhørigheten er oppfinnsom, den fordyper seg i gjentagelsene til de framstår som fornyelser. Den er tålmodig, den haster ikke, for den er framme hele tiden.”

^{Karin Sveen}

I dette prosjektet skal det utvikles et sosialt sentrum og gjort bygningene disponible som møtesteder i hverdagen. Løene skal inneholde aktiviteter og tilbud med den hensikt å føre mennesker sammen, både på tvers av interesse, alder og tilknytning. Ved å videreføre byggets særegne karakter og tilføre nye elementer, vil jeg skape en kontaktflate mellom mennesker og stedet. Denne oppdages gjennom sansene. 

"Når fortid arbeider sammen med fortid, blir den vanskelig å oppdage"  Sverre Fehn

Løsningen ble å samle lokalbefolkning og tilreisende igjennom dyrking og produsering av lokalmat. En av løene skulle brukes til å dyrke sopp, enn annen til bi røkting. I tillegg var tanken å benytte seg av bærbusker og frukttrær som har vokst seg store på flere av gårene.

Det er mange inntrykk i en gammel låve. Lys inn slipp, lukter, konstruksjonen og lyder. I prosessen med å tilføre ny bruk, uten å gå på bekostning av det gamle. Var det viktig å finne et formuttrykk som kunne være gjennomgående i alle byggene. Det skulle være stilreint, og stå som en kontrast til bygget uten å bli et forstyrrende element for opplevelse av låven. Formuttrykket jeg har kommet frem til er en videreutvikling, forenkling og sammenslåing av ulike ideer som kom til under idéutviklingen. Ideene som ble videreutviklet var blant annet det å spille på kontraster mellom nytt og gammelt videreføre funksjonen i bygget, og signalisere åpenhet: Den finpussa fiskekassen fikk bli med videre som et abstrakt kulturelement. Det synlige reisverket er svært karakteristisk for løene. Dette kom godt frem i ideen med å henge møbler i reisverket. Det siste elementet var å forsterke gjennomskinnelighetenpanelet, dette gjennom belysning.